Skriften du leser nå har jeg designet selv og gitt navnet Blåne. Dette er en skrift som jeg begynte å konsept­ualisere i desember 2020. Ved å bli tidlig kjent med verktøyene FontLab og Glyphs, hadde jeg muligheten til å jobbe effektivt (og unngå tekniske problemer) i løpet av de fire intense dagene vi hadde veileder tilgjengelig for aktive tilbake­meldinger.

Skriften er en gammel­antikva med en moderne vri som henter stor inspirasjon fra Garalde Oldstyle-gruppen som er kjent for sin gode lesbarhet. Dette var min største prioritet når jeg designet denne skriften.

Skriften tar også inspirasjon for det typiske norske som fjorder og fjell. Målet var å designe en skrift for norske tekster i bøker, oppslag eller plakater – i en liten skrift­størrelse. Den fungerer også godt som display-skrift i større format, samt på skjerm­visning på høyoppløselig skjerm, men i utgangs­punktet er den ikke designet for dette formålet.

I flere dager hadde det vært solgangs­vær med vekslende landvind og stille, havvind og klar luft, som bare av og til ble svakt for­dunklet av lette sommer­skyer eller tettere skybanker som trakk opp med havgulen om efter­middagen. I dette herlige august­været viste fjorden seg riktig i sin glans. Bak hverandre sprang fjell og mektige fjell­rader frem med sine mektige former, med bøyde, brutte og styrtede linjer, og lå der i samstemte, fine farve­overganger, fra det dypeste blå og blåsort til horisontens luftige himmel­farve, som i solned­gangen gikk over til klart fiolett eller gyllent i et mildt rosen­skjær over snefonnene; og så langt vi øynet i dette blånende fjerne, var fjorden i kveldingen som et speil, og gynget i sin blanke flate de mektige fjell, og himmelens og solned­gangens prakt. Elvene og bekkene, som skummet ned fra de høye kammer og topper, suste sterkere i aften­stillheten, og brummet villere om breene og jøklene og de øde høyfjells­vidder de kom fra. «Her så jeg like for øynene mine hvordan de snakker som blinde om farvene, disse superkloke fremmede og innfødte stue­sitterne som, uten å kjenne høyfjellets og fjordens natur, vennlig kommer og forteller oss at bare Syden har slik luft, klarhet og farve­rikdom som den malerne gjengir våre nordiske landskaper med!» Vi har så titt og ofte fått høre at det bare er linjene de gjengir sant, ellers gir de landskapene en fantasi­drakt; at fjellenes blånende, fiolette luft bare er en konvensjonell tone, som hører skolen eller maleren til, men som ingenting har med norsk natur å bestille. Men la dem med opplatne øyne ferdes i høyfjellet eller vugges på fjordene, til naturen viser seg for dem i sitt høytids­skrud, og de skal få se en herlighet de aldri har ant, og erkjenne at virkeligheten i gripende storhet og prakt står der uoppnådd og uoppnåelig. Denne klarhet i luften hadde alt fra den tidlige morgen av latt oss se selv de fjerneste ting i skarpe omriss, og den hadde fremkalt alle disse fine blånende overganger, som særlig kommer frem under frisk kuling en sollys dag. Men nu vek den mer og mer for en dis, som gjorde farvene mattere og tyngre og lot fjellene synes enda veldigere, enda mer storslagne og truende. Mørke skybanker, gulaktige, kobber­glinsende og sammen­vredne i midten, fanget aften­solens stråler og gjød dem atter brutte, glødende og gyllende ut over fjell­tinder og snebreer; gjennom en flenge i skyen faller en tindrende stråleflod inn i det grønne løvet oppe i lien, og den står likeså grelt og skrikende mot de mørke skygger og dype farver i landskapet, som glammet av hunder opp gjennom brattene efter en smale­flokk med ranglende bjeller, lyder forstyrrende i aften­stillheten.

The quick brown fox jumps over the lazy dog